Comfilcon A, bisfilcon A, crilfocon B: Hva lages moderne kontaktlinser egentlig av, og hvilke egenskaper skjuler seg bak de kryptiske navnene?

Les også: Er det bisfenol A i kontaktlinser?

Fra glass til silikonhydrogel

De fleste tenker nok på kontaktlinser som et moderne fenomen, men de første kontaktlinsene ble faktisk laget allerede på 1800-tallet. De var av glass, tykke og ubekvemme, og kunne bare brukes i et par timer om gangen.

pmma

Plastmaterialet PMMA brukt i tidlige kontaktlinser

På 1930-tallet kom det nye plastmaterialet PMMA (polymetylmetakrylat, markedsført som Plexiglas) på markedet, og i 1936 introduserte den amerikanske optikeren William Feinbloom de første harde kontaktlinsene, som var laget av en kombinasjon av glass og PMMA.

Les også: Kontaktlinsens historie

Snart ble det også laget PMMA-linser uten glass. Etter hvert som produksjonsteknikkene ble stadig bedre, og optikerne fikk økt kunnskap og tilpasningskompetanse, ble kontaktlinser mer og mer populært fra 1950-tallet og utover.

En vesentlig ulempe ved PMMA-linser var imidlertid at de ikke slapp oksygen gjennom til øyet. Men på 1960-tallet ble det utviklet nye plastmaterialer i form av hydrogeler, som er svært absorberende materialer (hydrogeler kan inneholde opptil 90 % vann). Firmaet Bausch & Lomb kjøpte lisensrettigheter til de nye materialene, og utviklet de første myke kontaktlinsene som ble lansert under navnet SofLens i 1971.

Med innføringen av de myke linsene tok kontaktlinsemarkedet av for alvor. Flere aktører fattet interesse for det økonomiske potensialet, nye materialer ble utviklet, og utvalget av myke kontaktlinser økte raskt.

På slutten av 1990-tallet kom så de første linsene laget av såkalt silikonhydrogel. Disse nye materialene kombinerte de velprøvde egenskapene til de eksisterende hydrogel-stoffene med silikon, som slipper gjennom opptil fem-seks ganger mer oksygen.

Det var først med innføringen av silikonhydrogel at det ble mulig å lage døgnlinser.

Ulike silikonhydrogel-materialer

Myke kontaktlinser lages i dag av en mengde ulike typer silikonhydrogel. Alle har tekniske navn som comfilcon A og lotrafilcon B. Disse navnene er ikke tilfeldig valgt; de følger reglene til United States Adopted Names Council, som laget den første nomenklaturen for kontaktlinsematerialer i 1972. Den nåværende navnekonvensjonen er langt på vei basert på de samme prinsippene som benyttes i farmasien.

vann-linserSilikonhydrogel-materialene er delt i inn to serier, hydrofile (“vannelskende“) som inneholder 10 % vann eller mer, og hydrofobe (“vannhatende“) med mindre enn 10 % vann. De hydrofile materialene får navn som ender på -filcon, for eksempel comfilcon og bisfilcon, mens de hydrofobe får navn som ender på -focon, som flurofocon og hexafocon.

Det første nye materialet i en serie blir gitt et unikt navn med den riktige -filcon eller -focon-endingen, samt bokstaven A. Nye materialer som består av de samme molekylene, bare i ulike mengdeforhold, får det samme navnet etterfulgt av en annen bokstav (B, C, D osv.).

De forskjellige sammensetningene av molekyler i materialene gir kontaktlinsene litt ulike tekniske egenskaper, for eksempel vannprosent, oksygenpermeabilitet og elastisistet.

Den viktigste fordelen med silikonhydrogel-linser, sammenlignet med andre typer linser, er god balanse mellom oksygenpermeabilitet og fuktbarhet. Det er denne egenskapen som gjør at slike kontaktlinser kan brukes i lange perioder i strekk, og gir mange linsebrukere en opplevelse av økt komfort.

Les også: Ulike typer kontaktlinser: En miniguide

Kilder:

Wikipedia, Contact lens

American Medical Association, Naming Guidelines: Rules for coining names – Contact lenses